Da er dagen her, 1 Mars, siste søkefrist.. Etter mye om og men, og endringer på søkesjemaet hver dag i nesten en måned, har jeg endelig slått meg til ro med hva jeg skal søke. Det har hele tiden stått mellom to(tre) veier.

Valgene mine har stått mellom påbyggning, barne- og ungdomarbeider eller helsefagarbeider. Jeg har alltid vært bestemt på at jeg skal ta studiekompetanse, men etterhvert som jeg har blitt mer og mer skolelei (Har tross alt gått videregående i tre år..) så har det vært en utrolig slitsom tanke å vite at man må ha maaasse teori. Så mye som 10 timer med matte i uken! Og jeg er vant til bare 3, og det var i fjor. Også har jeg vurdert å gå ut som lærling innen barne- og ungdomsarbeider, men det er vel ikke så mange muligheter etter det? Og jeg vil ikke være i en barnehage resten av livet. Så jeg har også vurdert helsefagarbeider, kun fordi det er flere muligheter der enn innen barne- og ungdomsarbeider, noe som jeg har vært litt treg og innse. Men jeg har i allefall kommet fram til en konklusjon.

Jeg elsker å jobbe med barn, men vil ikke jobbe i barnehage. Og helsefagarbeider vil ta tre år, siden jeg da må ta VG2 igjen. Så løsningen min har nå blitt at jeg søker påbyggning på tre forskjellige skoler. Har man generell studiekompetanse har man SÅ mange muligheter videre i livet. Kanskje jeg kan studere til sykepleier? Barneverns pedagog? Eller noe heeelt annet :-) Hvertfall endelig fått lagt planer for neste år. Hva skal DERE gå? :-)

Er det noe ALT for mange jenter er alt opptatt av, så er det sitt eget selvbilde. Vi kan stå å stirre på oss selv i speilet i evigheter, og finne flere og flere feil. Vi finner så mye vi misliker, av og til nesten ALT.

Nå skal jeg være 100% ærlig med dere, jeg står HVER eneste dag å ser meg i speilet og misliker det jeg ser. Og jo lengre jeg ser i speilet, jo flere så kalte feil finner jeg. Men i det siste når jeg har begynt å irritere meg over noe på meg selv, så har jeg tenkt "hva er vitsen?" Mange av de feilene jeg finner på meg selv, for eksempel det at jeg synes jeg er stygg, har småe pupper - det er ikke noe jeg kan gjøre noe med! Man skal jo teknisk sett ikke bruker ikke penger å pines seg gjennom plastiske operasjoner av den grunn, er mye bedre å velge å være slik man er født. Så det viktigste av alt er, - vi må alle lære å godta oss selv for den vi er.

Verden hadde vært så mye lettere å leve i hvis man hadde klart å være fornøyd med seg selv. Selv så er jeg ikke på det stadiet ennå, jeg klarer det ikke - finner alt for mange ting jeg misliker. Men for å komme igang kan jeg kanskje de gangene jeg ser i speilet, se om jeg finner en ting jeg liker? Jeg tror det er noe vi alle burde gjøre, for det er absolutt ikke enkelt for oss at vi står å hater alt vi ser.

Kanskje ikke øynene mine og leppene mine er så ille som jeg skal ha det til likevel.. Det er hvertfall en start å få et positiv syn på NOE på seg selv i hvertfall, så ødelegger man ikke seg selv helt. Så nå kan dere si ÈN ting der liker ved dere selv! :-)

Julen handler om å gi. For min del synes jeg det handler mest om å gi glede. Men hos mange så må glede bestå av tunge, dyre gaver som bare de med en god del penger har råd til. Råd heller ikke, jeg hadde ikke ønsket meg dyre gaver slik som iPhone, TV, dyre merkeklær og lignende uansett. Nå setter jeg ikke alle i en og samme bås, og dere må ikke misforstå, jeg hadde selv blitt UTROLIG glad hvis jeg fikk noe sånt så rakker ikke ned på dere på noen måte.

Men det jeg prater om er at enkelte, de blir ikke fornøyde så lenge de ikke får en gave som koster flere tusen. Hva er greia med det? Julen handler som sagt ikke om dyre gaver - men glede.... Det å sette pris på det man har og får. Jeg ønsker meg aldri dyre gaver, jeg ønsker meg gaver som nesten alle kunne hatt råd til å kjøpe. Well, vi har kanskje ikke råd til å gi gaver til flere tusen til hverandre, og det var jeg litt flau over som mindre. Alle fikk dyre snowboards, mobiler, TV'er og tusen lapper, det gjorde ikke jeg.

Meeeen opp gjennom årene har jeg lært litt. Man kan ikke sette en bestemt prislapp på julen, det er tankene som teller og ikke prisen. I julen skal man gi til så mange, og tenk hvor mye det faktisk koster hvis alle forventer dyre gaver. Så klart gir jeg dyrere gaver til min nærmeste, men det bestiger aldri tusen. Og INGEN kan komme å si at man ikke setter pris på hverandre da, for det er ikke pris (som desverre mange tror) som har en betydning - det er det man gir. Kanskje det man gir faktisk er noe den har ønsket seg, eller har bruk for - for det om det ikke koster masse. Husk, det er mange som ikke får noe som helst..

Det jeg vil fram til, er at dere burde sette pris på det dere får, og ikke furte for det dere ikke fikk. SETT PRIS PÅ ALT!

Åh! Det har ikke gått helt opp for meg at alt har falt på plass. At jeg har skoleplass og jobb, Simon læreplass og vi har verdens beste leilighet. Utrolig herlig ♥

I morgen er det akkurat en uke til vi flytter. Neste lørdag sitter vi altså plassert i leiligheten vår, hvor vi skal være på ubestemt tid. Jeg både gleder og gruer meg. Gleder meg til å komme i et nytt miljø, ny skole og selvfølgelig til å få bo med min elskede! :-) Men gruer meg litt og, har jo tross alt bodd hjemme hele mitt liv. Men når man kommer i rutinene går det nok bra, men blir å savne my family....

Lykke, lykke, lykke..

Nå er det bare å krysse fingrene for at penge planene våre går som planlagt, og at jeg kommer til å trives på den nye skolen min, hihi... Blir veldig spennende!

Hva skal dere gjøre til høsten? :-)

Love yourself just the way you are, just the way God created you. You are you, and nothing is better than that. Don't let the pressure to be perfect teare you down. Be you. That's how you're perfect.

Tenk − to uker kan jeg begynne å pakke ned rommet mitt for fult, for 1. august kan jeg og min kjære begynne å flytte inn i leiligheten vår.

Det er så herlig at alt ordnet seg til slutt. Har gått gjennom mye slit for å få det slik jeg ville. Først var vi på leting etter leilighet i 5 måneder, og når vi endelig fikk dette trodde jeg alt styret var over, men den gang ei. Skolekontoret og folkeregisteret skulle være utrolig prippen − og gjøre slik at jeg måtte "flytte" inn i en ny kommune 2 måneder før tiden. De fikk meg også til å måtte ordne leiekontrakt 2 måneder før jeg egentlig skulle flytte inn. For å ikke glemme hvor dårlig folkeregisteret behandlet meg. Flyttemeldingen skulle vært registrert 1 juni. 15 juni gikk jeg innom kontroret for å forsikre meg om at den var registrert, for absolutt siste frisk var 30 juni. Men nei, de måtte ha leiekontrakt før den kunne bli registrert. Så flyttemeldingen hadde ligget der 2 uker over den første fristen, uten at de sa en DRIT?

I mellomtiden fikk jeg forresten ordnet meg jobb. Pluss tilbud om en annen. Wii! Men heldigvis rakk vi å dra og smiske til oss en leiekontrakt 2 gratise måneder før vi egentlig skulle leie (flyttemeldingen skulle jo gjelde fra 1 juni), så flyttemeldingen ble registrert før siste fristen til skolekontoret. (De måtte ha flyttemelding før 1 inntak, hvis ikke ble jeg flyttet til skolen nærmest meg og ikke vurdert i den kommunen jeg hadde søkt i engang...)

Jeg kviet meg skikkelig til å logge inn på søkesiden dagen vi fikk svar på skoleinntaket. Tross 2 måneder med styr, var det ikke garantert at de ville gi meg skoleplass i den kommunen engang. Men jeg logget inn, og heldigvis lyste førstevalget mitt opp. Så nå kan jeg endelig bare GLEDE meg til å starte, og få flytte inn sammen med verdens beste ♥



Alt ordner seg til slutt for snille piker − er det ikke det de sier?

Det er et helt sykt antall av mennesker i verden som blir mobbet. Nesten hver dag får de slengt dritt etter seg, blir kalt sårende ord og bøllet rundt.  Jeg kan ikke skjønner hvordan folk kan ta seg til å gjøre dette. Hva i alle dager er så kult med å mobbe andre? Føler dere virkelig at dere får respekt av dette? Det er ingenting som er kult med å mobbe - og det kan ødelegge så utrolig mangt.



Se for dere en person som har lyst til å se anderledes ut, siden hun føler seg stygg, feit og misliker alt ved seg selv, og derfor har utrolig dårlig selvtillitt. - Hun blir kalt alt fra stygg til rar av noen idioter hver dag. Hun kommer gråtkvalt hjem etter skolen, for hun vet at hun ikke kan endre utseende sitt selv om hun hater det. Men folk fortsetter å bekrefte det hun har størst komplekser for . . 
Hvordan tror dere at det vil ende for jenta hvis mobbingen fortsetter. . ?
_____


Ta hjeller og hjelp alle, og gi fine og gledene ord. Som i sangen, la de heller føle at de ikke er noe annet enn perfekt - en å tråkke de ned i marka. .
______

Sånn sett er verden helt forferdelig. Hvorfor rakke ned på noens utseende, familie, utdannelse, sykdom o.l? Hva om det var dere som måtte oppleve det?

Jeg mener at alle mobbere skal ta et tak i seg selv å vokse opp og heller holde meningene sine for seg selv, hvertfall hvis de vet at de kan såre. De burde virkelig la være å plag andre, for det ødelegger så mange sine liv og setter merke for livet. Og det gir virkelig ikke de noen nytte heller. Det er bare utrolig lavmåls. Jeg har ikke annet å si, en at de som mobber virkelig fortjener seg en lærepenge - men det blir feil, for ingen fortjener å bli behandlet som dritt. Alle skal behandles med respekt.

Hva er deres mening om mobbing? Kjenner dere noen som blir mobbet?

Er en setning jeg mener begynner å miste sin betydning. Jeg tror det er alt for mange her ute i verden som bruker den setningen - som egentlig ikke skal det. Etter min mening er mange av de som bruker det uvitende om hva det  betyr. Det er ikke som:


Selv var jeg ung og dum (no offence) tilbake i tid, å sa at jeg elsket han jeg var sammen med på den tiden, også rett etter vi ble sammen. Men jeg innser nå, at det gjorde jeg ikke. Jeg vet ikke hva jeg gjor, men det var hvertfall ikke å elske. Selv om vi sa det til hverandre. Han behandlet meg som dritt, så innerst inne var det nok mest hat og usikkerhet. Å jeg kunne da ikke elske en som jeg ikke stoler eller tror på.

Men nå vet jeg hva setningens betydning er. Etter jeg møtte Simon. Vi fikk en ubeskrivelig herlig tone så snart vi begynte å snakke sammen, da mens jeg var sammen med han andre. Å jeg har ikke tenkt å unnskylde meg for det, for jeg fortjente det etter at Truls, eksen min, hadde vært utro mange ganger.

Simon støttet meg fra første stund jeg fortalte alt som var gjort mot meg. Kom alltid med de rette setningene og jeg kunne faktisk stole på han. Jeg stoler på han. Vi holdt på i godt over 2 måneder før vi ble sammen, og vi har det helt herlig nå! Savner alltid hverandre når vi ikke er sammen, og har hverandre i tankene hele tiden. Smiler, ler og rett og slett digger det vi har. Og en dag fant vi bare ut at setningen "Jeg er glad i deg" ikke utstrålte følelsene våre for hverandre godt nok. Vi elsker hverandre.

Synes du at setningen blir "utnyttet"? Når mener du man kan bruke den - riktig?